Så forunderlig...

Det er så forunderlig. Været. Lyset. Jeg titter ut. Undres. Jeg kjenner jeg smiler, men med undring i tankene. Dette skulle være ei tid hvor mørket får det til å lyse inne i våre hjem, men...ute er det lyst! Inn skinner solens stråler og får frem uttrykk jeg ikke ventet meg i november måned. For meg har november blitt en grønn måned. Jeg har skaffet i hus blomster som minner meg om at det er høst. Høstblomster eller høstvekster... eller vekster som uttrykker tiden vi er i. Jeg deler de gjerne her...

I flere uker har denne Hortensiastilken stått i en vase på salongbordet...den står fortsatt i all sin prakt! Hortensia er et så nydelig navn..mon tro hva det betyr? Det klinger både kraftfullt og yndig, og er virkelig med på å sette sitt preg i hjemmet mitt. 

Jeg må innrømme og si at jeg absolutt ikke er født med "grønne fingre", noe denne "veksten" er et godt eksempel på. Til tross for dens falskhet, liker jeg dens ekthet. Den har et ytre av å være ekte, men er meget falsk... uff! Den kan vel kanskje minne oss om at det er ikke alltid ting er det de gir seg ut for å være...og at man må være forsiktig så man ikke blir blindet!

Det var en gang, så trist det enn høres ut, for denne kvisten... En gang stod den i sin skjønne prakt med små, grønne blader. I dag er det "bare" en tørr kvist. Ser du sollyset? Ser du at jeg fortsatt liker den, til tross? 

Joda, jeg forsøker å lure inn litt julestemning. Disse nydelige hvite med passende krukker, fant veien hjem til mitt kjøkkenvindu nylig. Om litt blir de nok omringet av hvit jul...

"Mamma? Er dette kål? Kan vi spise de til middag?" spurte guttungen en dag vi satt ved middagsbordet. Jeg måtte smile. Jeg synes det er så fortreffelig når ting er så vakkert at de blir til å spise opp. Heldigvis er han såpass reflektert at han skjønte at disse kun var ment til pynt, og ikke til mat. 

"Det er så yndigt at følges ad

for to, som gerne vil sammen være,

da er med gleden dobbelt glad

og halvt om sorgen så tung at bære.

Ja, det er gammen

at reise sammen,

- at reise sammen,

når fjederkammen

er kjærlighet,

- er kjærlighet"

Ecaluptusstilker i skjønn forening, bretter ut sine vinger og gir fra seg en gjenkjennelig lukt. Jeg hadde besøk en formiddag, og vi satt og drakk en kopp kaffe under disse vingene, da jeg plutselig begynte å nyse som en &/%¤)? Så slår det meg... stilkene svinser jo rett opp under nesen på meg, og jo, lukten er god...på avstand! 

Ute i vinterhagen skinner sola fortsatt inn.. så vidt. Jeg fanget lyset i vintergrønn buske. En buske som dufter så deilig, og som har de nydeligste, hvite knopper!

Nyydelig!

Velkommen, og vær vår gjest! Vintergrønne vekster er satt ute på trappa også... Nå lenges jeg etter den hvite kappe, enn så lenge.. Ja, for uten den, hvordan skal jeg da kunne komme i julestemning? Jeg undres. 

Så forunderlig...